| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til Peer Gynt
ført i pennen av Asbjørn Aarseth
TILBLIVELSE
Vi vet ikke nøyaktig når Ibsen først fikk ideen om å skrive sitt dramatiske dikt om Peer Gynt. Kildene til vår kunnskap om hvilke planer han hadde i disse årene, er i det vesentlige hans brev. Av dette materialet går det frem at han, etter å ha sendt manuskriptet til Brand fra seg 15. november 1865, ikke hadde lett for å bestemme seg for hva det neste arbeidet skulle handle om. Det gikk nesten fire måneder før han nevner at han er i gang med et nytt arbeid. Det gjør han i et brev til Bjørnson 4. mars 1866. Utgivelsen av Brand har trukket i langdrag, og han beskriver sin mentale tilstand som lite gunstig for skapende arbeid:
[…] ventende, fortæret af Spænding og Uro, imødeseende Bogen og dermed maaske Kamp og Anfald af alle Slags, ude af Stand til midt i alt dette at tage fat paa noget nyt, som dog allerede ligger fuldbaaret i mig, – ja derom vil jeg ikke videre skrive
Hva som er «fuldbaaret», får ikke Bjørnson vite, men til sin nye forlegger, Frederik Hegel, forteller Ibsen tre dager senere at det dreier seg om «et historisk Skuespil fra Christian den 4des Ungdomstid og beregnet paa Opførelse paa Scenen». Trolig er det den samme planen han nevner i et brev til Anton Klubien 16. mars: «Till Sommeren drager jeg till Sorrent, hvor jeg agter at skrive et nyt Skuespil; jeg maa være nær Havet for at faa den rette Luft ind i det.» Det virker ikke sannsynlig at det å skrive et drama om en sagnfigur fra Gudbrandsdalen skulle kreve luft fra havet. Havluften passer bedre for tanken om å skrive et skuespill om den norsk-færøyske sjøfareren og eventyreren Mogens (Magnus) Heinessøn (jf. kommentar til Ibsens brev til Hegel 7. mars 1866). Denne planen ble imidlertid aldri realisert.
I et brev til sin forlegger 21. mai er Ibsen naturlig nok mest opptatt av å uttrykke sin takknemlighet og gi instrukser om det nye opplaget og om utbetalingen av honoraret, men han kommer også inn på videre emnevalg: «Hvilket Arbejde jeg først tager fat paa skal jeg i den nærmeste Fremtid kunne meddele Dem. Jeg føler mere og mere Lyst till for Alvor at give mig i Kast med ‹Kejser Julian›, som jeg har tænkt paa i to Aar». Senere på sommeren (22. juli 1866) skriver han til Paul Botten-Hansen at han snart skal «till at skrive for Alvor; jeg gaar endnu og tager Ryggtag med Stoffet, men jeg ved at jeg snart skal have Bæstet under mig, og saa glider det øvrige af sig selv».
Beistet («Bæstet»), som etter alt å dømme var Kejser og Galilæer, viste seg å trenge ennå syv år før det kunne publiseres. Allerede 22. august kommer det frem i brev til forleggeren at det gikk tregere enn forutsatt med det historiske stoffet: «For Øjeblikket er jeg i Tvivl om hvorvidt mit nye Arbejde bliver færdigt till Høsten.» Så sent som i begynnelsen av november 1866 har ikke Ibsen greid å bestemme seg for hvilket emne han vil velge. I et brev til Hegel 2. november forteller han at han har forskjellige sujetter i tankene: «men just denne Spredthed i min Interesse viser at intet af dem endnu er tillstrækkelig modnet; dog føler jeg med Sikkerhed at dette snart vil ske og haaber udover Vaaren at kunde tillstille Dem det færdige Manuscript.»
Noen dager senere, nesten ett år etter at manuskriptet til Brand var renskrevet og sendt til Gyldendal i København, må Ibsen ha bestemt seg for hva det neste verket skulle handle om. I brev datert 11. november 1866 til Christian Tønsberg, som hadde bedt Ibsen om et bidrag til en planlagt «Julebog», avslår Ibsen høflig, men bestemt, samtidig som han viser til flere andre tilsvarende anmodninger som han også har avslått. Begrunnelsen er fyndig: «Et større forestaaende Arbejde opptager alle mine Tanker og al min Tid». Var det endelig slutt på all vakling og tvil i denne omgang? Vi har ingen dokumentasjon på hva dikteren arbeidet med resten av året 1866, men et par indisier skal nevnes.
Høsten 1866 kom annet bind av Asbjørnsens Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn i ny utgave. Denne utgaven, som vi vet at Ibsen fikk låne fra boksamlingen i Den Skandinaviske Forening i Roma 25. november, kan ha aktualisert tanken om å gjøre reinsdyrjegeren fra Kvam til hovedperson i et nytt drama, selv om Ibsen, etter navneformen Peer å dømme, må ha kjent til dette stoffet fra den første utgaven (1848), og dels også fra Botten-Hansens St.-Hansnats Eventyr (1862). Et år tidligere, 3. desember 1865, hadde han skrevet til Magdalene Thoresen og blant annet fortalt at Sigurd hadde lært å lese: «han læser Folkesagn og Eventyr hver Dag». Dette betyr nok at også guttens far har vedlikeholdt sin kunnskap om norsk folklore på denne tiden, men det ser ut til å ha tatt omtrent et år før ideen om å gjøre bruk av sagnstoff fra Gudbrandsdalen i et dramatisk dikt kunne bli produktiv.
I et brev til sin forlegger 5. januar 1867, vedlagt forordet til den nye utgaven av Kjærlighedens Komedie, nevner Ibsen at han har begynt på et nytt arbeid som han håper vil være ferdig tidlig på sommeren:
Det bliver et stort dramatisk Digt, hvis Hovedfigur er en af den norske Almues halv mythiske og eventyrlige Personer fra den nyere Tid. Det bliver uden nogen Lighed med «Brand», uden direkte Polemik o.s.v. – Jeg har længe havt Stoffet i Tankerne; nu er hele Planen udarbejdet og nedskrevet og første Akt paabegyndt. Det voxer under Behandlingen og jeg er viss paa at De vil blive tillfreds med det. Forresten beder jeg at dette maa blive holdt hemmeligt indtill vidre.–
Vi må anta at ideen om å gjøre bruk av den gudbrandsdalske sagnfiguren som hovedperson i det nye verket er det første leddet i tilblivelsen. I hvilken rekkefølge de enkelte delene av verkets handling er kommet til, hersker det litt ulike meninger om. Det er rimelig å tro, som Harald Beyer gjør, at fjerde akt er lagt til på et senere tidspunkt: «Det var således slett ikke dikterens mening fra først av å sende Peer til Amerika og Sahara» (Beyer 1967, 16). Men den samme Beyer finner også grunn til å anta at disse innslagene hører «visstnok til de eldre delene av dikterverket» (1967, 20). Det er uklart hvordan han kommer frem til dette. En annen oppfatning er uttrykt av den tidlige engelske Ibsen-oversetteren William Archer, som kan vise til en samtale med dikteren selv: «The whole Fourth Act, the poet told the present writer, was an afterthought, and did not belong to the original scheme of the play» (Archer 1984, 187). Imidlertid finnes det ikke noe i bevarte manuskripter eller utkast som kan understøtte denne antagelsen. Det eldste bevarte manuskriptfragmentet til Peer Gynt, sceneplanen NBO Ms.8° 1940, som muligens er en del av den planen som er nevnt i brevet til Hegel 5. januar 1867 (jf.
Manuskriptbeskrivelse
), har blant annet med en del av Afrika-scenene i fjerde akt. Ideen om disse scenene er derfor neppe yngre enn dette. I det øyeblikket Ibsen tar fatt på skrivearbeidet, ser det ut til at handlingens viktigste deler er med i planen.
Ved hjelp av dateringer påført manuskriptene kan vi følge fremdriften av arbeidet med Peer Gynt fra januar til oktober 1867. Den første dateringen stemmer ikke helt med det Ibsen skriver i brevet til forleggeren 5. januar om at første akt er påbegynt. I arbeidsmanuskriptet er første akt nemlig datert 14. januar – 25. februar 1867. Tilbøyeligheten til å gi et mer flatterende bilde av fremdriften enn det var dekning for, og det samme med forventet ferdigstillelse, ser vi i flere av arbeidsrapportene sendt til Hegel. Det kan ha sammenheng med engstelse for at forleggeren kunne bli utålmodig. Men det kan også tenkes at Ibsen faktisk hadde begynt på et utkast som nå er tapt (jf. Manuskriptbeskrivelse, manuskript 2, under
Innhold og genetisk status
). Annen akt har datoen 3. mars 1867, og i brev til Hegel fra Roma 8. mars skriver forfatteren: «I mit nye dramatiske Digt er jeg nu fremskreden till Midten af 2den Handling (det bliver i fem) og saavidt jeg paa Forhaand kan beregne omkring 250 Sider stort». Av et brev datert 27. mars går det frem at annen akt nå var ferdig, men ikke renskrevet.
Begge de to første aktene er blitt til i Roma. Planen var å fullføre også tredje akt der, men i april og mai må arbeidet ha stanset opp. Det kan ha hatt sammenheng med at Ibsen var urolig over at han ikke som ventet hadde mottatt informasjon om nyutgivelsen av Kjærlighedens Komedie. Dette gir han uttrykk for i brev til Hegel 2. mai, hvor han spekulerer på mulige årsaker til forsinkelsen. Han nevner også at han i midten av mai har til hensikt å reise fra Roma til Ischia, en øy utenfor Napoli, for å tilbringe sommeren og fullføre det nye verket der: «Her i Rom kommer jeg neppe till at skrive mere derpaa; thi jeg føler Rejseuroligheden i Blodet og endmere Trangen till en større Ensomhed.» Reisen skjedde som planlagt, og det tok litt tid før skrivingen kunne komme i gang igjen. Tredje akt er datert 15. juni – 2. juli 1867.
I brev til Hegel fra Villa Pisani i Casamicciola på Ischia 8. august 1867 melder Ibsen at han samme dag gjennom generalkonsulen i Napoli sender trykkmanuskriptet til de tre første aktene. De vil utgjøre omkring 120 sider, og de gjenstående to aktene vil utgjøre det samme, antar han. Han vil gjerne høre hva forleggeren mener om det han sender; selv har han godt håp. Nå gir han også mer informasjon om innholdet:
Hvis det kan interessere Dem at vide, saa er Peer Gynt en virkelig Person, der har levet i Gudbrandsdalen, rimeligvis i Slutningen af forrige eller i Begyndelsen af dette Aarhundrede. Hans Navn er endnu godt kjendt blandt Almuen deroppe, men om hans Bedrifter ved man nok ikke synderlig mer, end hvad der findes i Asbjørnsens «Norske Huldreeventyr» (i Stykket: «Højfjeldsbilleder».)
I samme brev nevner Ibsen at han i slutten av august akter å reise til Sorrento og avslutte de gjenstående delene av dramaet der. I perioder har sommervarmen på Ischia vært målt til «30 Grader Reaumur» (tilsvarer 37,5 grader celsius), «og da maa man være stærk, som jeg Gud ske Lov er, for at kunne arbejde med godt Humeur».
Fjerde akt, som er langt mer omfattende enn noen av de tre første, må ha vært påbegynt på Ischia i august og ha blitt skrevet i samme jevne tempo. Denne gangen ser det ikke ut til at flyttingen til et nytt sted har sinket arbeidet. Akten er fullført i Sorrento og datert 15. september 1867. Femte akt er skrevet samme sted og er datert 19. september – 14. oktober 1867; den har altså gått omtrent like raskt. Renskrivningen av de to siste aktene har tatt tre–dem dager. Ibsen sendte manuskriptet til femte akt til sin forlegger 18. oktober. I det ledsagende brevet skriver han: «Jeg er spændt paa at erfare hvorledes Bogen vil blive modtagen, men urolig er jeg ikke, den er skreven med modent Overlægg.»
En telling av versmengden viser at mens de tre første aktene omfatter 1611 vers, har fjerde akt 1527 vers og femte akt 1259 vers. Arbeidet med Peer Gynt hadde tatt i alt ni måneder. Den danske forfatteren Vilhelm Bergsøe, som Ibsen var blitt kjent med i Roma, og som også oppholdt seg på Ischia sommeren 1867 og ble Ibsens turkamerat der, forteller i sine erindringer om hans energi og arbeidsglede. Om gjenforeningen på Ischia skriver Bergsøe: «tydeligt husker jeg hans første Ord til mig: ‹Ja, nu skal jeg arbejde, jeg føler mig som en stejlende Hingst, der skal springe –› Springet blev Peer Gynt
» (Bergsøe 1907, 160). I et selvbiografisk brev datert 28. oktober 1870 til den danske litteraturhistorikeren Peter Hansen skriver Ibsen: «Efter ‹Brand› fulgte ‹Peer Gynt› ligesom af sig selv.» Når han formulerte seg på denne måten, kan vi anta at det var mer den uvanlige inspirasjonsflyten og skapergleden dikteren opplevde da han var kommet vel i gang med dette dramaet, enn det var tiden det tok før han bestemte seg for sitt nye prosjekt. Som Bergsøe beskriver forholdet i sine erindringer 40 år senere: «Skabelsens Tid var langvarig, men saa sprang det skabte ogsaa pludselig frem som Minerva af Jupiters Pande» (Bergsøe 1907, 160–61).
Ellers var det trolig flere forhold som gjorde at arbeidet gikk så raskt unna når det først kom i gang. Bergsøe forteller at Ibsen gjennomførte en streng arbeidsdisiplin, med faste rutiner for hvordan dagen skulle benyttes:
Tidlig om Morgenen stod han op, gik en Spadseretur, nød sin Morgenkaffe, og naar Klokken var ti begyndte han at arbejde. Paa dette Tidspunkt vandrede Fru Ibsen og den lille Sigurd ud til et eller andet Punkt paa Kysten; thi saa længe Henrik Ibsen arbejdede, vilde han være fuldstændig alene.
Klokken to var Arbejdstiden forbi, saa faldt Siestaen, Middagsmaaltidet, og naar Eftermiddagen kom, gennemsaa’ han det skrevne og renskrev det med en næsten kaligrafisk Haandskrift. Yderst bange var han for at nogen skulde komme til at se, endsige berøve ham hans Manuskript, og dette blev derfor omhyggelig gemt saa snart Renskriften var forbi (Bergsøe 1907, 161).
Uten tvil var det gunstig for skrivearbeidets tempo at han på forhånd hadde tenkt grundig gjennom planen for de enkelte aktene. Ønsket om en utgivelse i god tid før jul var nok også en drivkraft – det ville ha en gunstig virkning på salget.
